Har du hørt historien om svigermoren som satte fram julepynt som var i stykker, bare fordi det var tradisjon med akkurat de figurene? Les Siv Bjellands julepetit.
Da den årlige førjulsmiddagen til min manns venns kone gikk av stabelen, var det ennå såpass tidlig at det markerte starten på julebordssesongen for samtlige involverte.
Natten til 1. mai er i følge tradisjonen opprørets timer. Men det er mest koselig i våre dager, selv når streik truer i bakgrunnen. Særlig hvis man er så heldig å få gå på en konsert i byen.
”Grevlingunger reddet” sto det i avisa ved siden av et bilde av to barske brannmenn. Dette er de beste og tøffeste menn. De springer inn der andre springer ut.
I år tok jeg våren litt på forskudd. Sammen med min sønn på ti år satte jeg meg på et billigfly til Alicante. Mest for å besøke min far, som har blitt syden-pensjonist med AFP. I tillegg lokket late fridager og sol på tampen av en hustrig vinter. Å utforske den lokale maten er noe av det jeg liker å gjøre som turist. Nyankomne, sultne og nysgjerrige på fars Spania-liv ba jeg ham om å ta oss til sitt lokale spisested.
Da jeg var liten var Sydenferie noe av det gjeveste man kunne få ha. Bli brun, kjøpe billige ting og reise med fly. Vi dro ikke til Syden. Vi pakket full en gammel Saab og kjørte over fjellet to ganger i året for å besøke slekta.
Jeg er i farta, har fulgt det ene barnet vårt til skolebussen og er på vei hjemom for å hente barn nummer to, som skal biles til en annen skole. På gangveien passerer jeg en nabo. Han er tungt lastet, ser morsk ut og beveger seg målbevisst i retning parkeringsplassen.
Så var vi her igjen. Juletid og gå-ut-tid med gode venner og kolleger. Og atter nye runder med å fryse på seg blærekatarr for den som vil ha en skarve festblås.