2018  
Nettutgave av bladet Kommuniké. Utgiver: Delta - en arbeidstakerorganisasjon i YS.

Søk i vårt arkiv
  
    
Søk på Internett
Søk etter:
Google
Kvasir
Nyhetsbrev
Motta vårt nyhetsbrev.
Meld på
Meld av
En del av:
Petiter

Hjerte for hjemmet

Av: Siv Bjelland  [Sist endret: 03.11.2010 12:44:38]

Hvor og hvordan er det egentlig best å bo? Siv Bjelland deler sine betrakninger i månedens petit.

petit by




















Illustrasjon: Exil design - Egil Haraldsen 

En kollega annonserte på nettsamfunnet Facebook at han og familien hadde kjøpt seg rekkehus. Den lille sønnen skal ha et flott sted å vokse opp. Men kollegaen kjenner på en tvil.  Han har vært "blokkunge" hele livet, det blir en ny fase å bo i hus med hage og greier. ”…jeg som ikke er handy”, skriver han.

Da jeg flyttet til Oslo for en god del år siden lot jeg meg forundre over at det som var gjengs boliger under oppveksten i Stavanger var forbeholdt de bedrestilte i Oslo. Siden den gang har jeg gått gradene i denne byen med sitt delte boligmarked, mellom rufsete øst og pene vest. Jeg ble møtt med vantro blant andre nytilflyttede unge da jeg som fersk osloboer leide meg inn i et gammelt hus litt utenfor østsiden av byen. Det ”rette” hadde vært leilighet i sentrum, helst i vest.

Som jente bodde jeg flere år med mor og far i blokk i Groruddalen i Oslo. Vi flyttet tilbake Stavanger mens jeg ennå gikk på barneskolen for å overta barndomshjemmet til far, en villa med stor frukthage og nærhet til slekta. Alle i klassen min i Oslo bodde i blokk. Tanken på dette huset med hage var fortryllende og jeg følte meg heldig som skulle flytte. Men jeg lengtet senere alltid tilbake til drabantbyen med vennene rundt meg i alle oppgangene, og til skogen som vi pleide å leke i. Mor og far ønsket noe bedre, men vi barna hadde det morsomt i blokka. I villaområdet satt hvert barn i sin hage overlatt til eget initiativ, uten den felles lekeplassen med stor sandkasse og gode huskestativer, og flust av lekekamerater.

Nå er jeg huseier selv. Med tre større barn, mine og dine, trengte vi mer plass. Vi tro til og kjøpte så stort og dyrt som vi maktet . Jeg tenkte ikke så mye på overgangen fra  beboer i byleilighet til rekkehus med frimerkehage. Jeg har gått via felles uteområder, til egen balkong og så endelig fått privat hageflekk. Med vekt på både ”privat” og ”flekk”. Hva er vitsen med egen gressklipper til 11 kvadratmeter plen? Det ble likevel for komplisert å låne naboens. Hver har sitt.

Det var denne drømmen. Drømmen om boltreplass for hele gjengen. Å oppnå rekkehus i Oslo er lykken for mange, i byen som sies å ha et stort hjerte. Den eldste sønnen vår stilte ett krav da det ble klart at vi skulle flytte: ”Alt unntatt Groruddalen.” Han var med på visningen og ga tommelen opp. Så oppdaget vi at bydelen tilhører den beryktede dalen. På første dugnad spør jeg nabodamen spøkefullt om hvor Groruddalen egentlig begynner. Fruen jeg snakker med ler prøvende mens hun forklarer at nei, dette er ikke Groruddalen, skillet går ved kjøpesenteret nede i krysset. Jeg føler likevel at ringen er sluttet med småhus, Saab og delehund, og det hverken på den gale eller rette siden av byen – men midt i dens hjerte. 


|Tips en venn på e-post!

Klikk her for utskriftsvennlig versjonKlikk her for utskriftsvennlig versjon
Annonser

DTF Travel


Siste utgivelse

Siste nytt
Ingen nye artikler...
 
Ansvarlig redaktør: Audun Hopland | Tilbakemelding | Ønsker du å annonsere?
Kommuniké - Brugata 19, 0134 Oslo, 6 etg. | Tlf: 21013600 | Fax: 21013650
------------
Dette nettstedet benytter oppdateringsverktøyet EWAT CMS, levert av Antera Norge AS