2018  
Nettutgave av bladet Kommuniké. Utgiver: Delta - en arbeidstakerorganisasjon i YS.

Søk i vårt arkiv
  
    
Søk på Internett
Søk etter:
Google
Kvasir
Nyhetsbrev
Motta vårt nyhetsbrev.
Meld på
Meld av
En del av:
Petiter

Fjortis på tur

Av: Siv Bjelland  [Sist endret: 03.08.2012 17:09:55]

Det er en strålende søndag. Mors største ønske er å få med hele familien på tur. Hunden er alltid positiv, mannen oftest – men hva med tenåringsbarna. Er det noen vits å spørre?

nett 3-2012-fjortispåtur

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Illustrasjon: Exil design


Med tenåringene vet du aldri. Trettenåringen har egne planer. Da er det greit. Fjortenåringen har sittet på rommet foran datamaskinen lenge. Mor prøver å være raus og tålmodig, men etter andre dagen innendørs når sola stråler fra en knallblå himmel en stille vakker sommer søndag så brister det. «Nå må du komme deg ut!»

 

Vi kaller det ikke for "tur"

Underet skjer. Tenåringen spretter opp og finner fram en fotball. Og mirakuløst gjør han mine til å bli med oss på tur. Men, vi kaller det ikke for «tur». Vi kaller det for «å slå følge bort til fotballbanen». Da er det greit.

Å leve sammen med en ungdom har sine sider. Humørsvingninger. De hater deg det ene øyeblikket og elsker deg det neste. Jeg vil ikke bytte dette bort med noe. Å gi slipp på barnet er ikke lett. Brått er alt snudd på hodet. Det tok tid før jeg skjønte at det ikke er hva vi foreslår å gjøre, men det å gjøre det sammen med foreldrene som er problemet. "Tenk hvis noen så meg på kino eller joggetur - sammen med moren min." Det var helt ok for kanskje bare et par måneder siden.

 

Hva kan du gjøre sammen med dine foreldrene?

Familieforpliktelser. Gammeldags, kanskje. Hva kan du regne med at de unge stiller opp på? Den tilmålte tiden med foreldrene kan kjennes knapp. Det hjelper ikke at vi bor under samme tak. Middager og familieselskaper er ok. Kino uaktuelt. Turer? Kanskje.

Denne dagen klaffet det.  Mann og sønn spiller seg bortover veien. Oppover bakken. Stopper ved en liten bane med to mål. Min mann vinner ballen, han plasserer den elegant i nettet og brøler: "And he hammers it into the back of the net" (og så hamrer han den inn helt bakerst i nettet). Så kommer historien om barndommens ballsparking hjemme på gårdsplassen sammen med kameraten. De lyttet til engelske fotballkamper på radio. Kommentatorstemmen var magisk. Heltene spilte på de engelske topplagene. De lekte og kommenterte seg selv. Spede guttestemmer skrek: "And he hammers it into the back of the net". Stemningen gjenskapes tretti år senere med fornyet magi. Mann og gutt spiller på hvert sitt mål på en passende liten gressbane. En minifotballkamp. Svette tøffinger tar seg ut.

 

Et blikk å bli forelsket i

Turen går videre og det blir is og cola i kiosken litt lenger framme.

Langs veien møter vi alle slags folk og mange hunder. Venner og naboer, deres barn. På en gresslette får hunden løpe sammen med sine artsfrender. Noen har med to valper, Siberian Husky-valper. Den ene er veldig frampå og legger seg inntil sønnen min. Det ene øyet er blått og det andre er brunt. Et blikk å bli forelsket i.

«Åå så skjønn. Den var skjønn», sier tenåringen.

 "Fin tur", sier han med den uvant mørke og litt skjærende pubertetsstemmen da vi har kommet hjem. Det varmer. En sånn dag kan en fjortismamma leve lenge på. 

 

Denne teksten sto på trykk i Kommuniké - blad for medlemmer i Delta, nr 3-2012

Les også: Å reise med magen

Les også: Får i lammeklær

 


|Tips en venn på e-post!

Klikk her for utskriftsvennlig versjonKlikk her for utskriftsvennlig versjon
Annonser

DTF Travel


Siste utgivelse

Siste nytt
Ingen nye artikler...
 
Ansvarlig redaktør: Audun Hopland | Tilbakemelding | Ønsker du å annonsere?
Kommuniké - Brugata 19, 0134 Oslo, 6 etg. | Tlf: 21013600 | Fax: 21013650
------------
Dette nettstedet benytter oppdateringsverktøyet EWAT CMS, levert av Antera Norge AS